Hvis du spør om hvor raskt elektronene strømmer nedover kabelen, så er drifthastigheten, gjennomsnittshastigheten som elektroner beveger seg i en leder når de utsettes for et elektrisk felt, omtrent 1 mm per sekund. Så ganske sakte. Men hvis det er hastigheten som informasjon kan overføres med nedover en leder som er av interesse, så bestemmes dette av hastigheten til den elektromagnetiske bølgen som rister gjennom elektronene, og som forplanter seg nær lysets hastighet. Dimensjonene til ledningen og elektriske egenskaper, som dens induktans, påvirker den nøyaktige forplantningshastigheten, men vanligvis vil den være rundt 90 prosent av lysets hastighet – omtrent 270,000 km/s.
Så hvis du ønsker å få litt informasjon fra punkt A til punkt B, vil du være begrenset av dette. Ingenting kan reise raskere enn lysets hastighet, og dette er en begrensende faktor i utformingen av noen elektronikk, for eksempel prosessorer, hvor ting krympes mindre og mindre for å gjøre avstanden mellom to punkter så liten som mulig for å øke hastigheten ting kan behandles med. Selv om utviklingen ved hjelp av kvantemekanikk kan gi en måte å komme rundt dette på.
Det viktigste vi vanligvis er interessert i når det kommer til kabler er hvor mye data som kan sendes ned på den samtidig. Og dette påvirkes av hvordan dataene forplantes og lengden på kabelen. Jo høyere frekvens som brukes, desto større dempning, eller tap, oppstår når du kommer lenger ned i kabelen. Noe av det som skjer i alle elektriske medier, inkludert kabler, er at støy genereres av at tilfeldige elektroner støter inn i hverandre, og på et tidspunkt vil signalet bli så lavt at det er sammenlignbart med eller mindre enn støynivået og du vil ikke være i stand til å skille de to fra hverandre. Så for veldig korte kabelstrekninger kan frekvensen være høy, men for lengre kjøringer må den være lavere.
Så noen retningslinjer kreves slik at du vet hvilken kabel du skal bruke for ulike situasjoner. For digital dataoverføring er de to typene kabler som oftest brukes tvunnet par og koaksial. Twisted pair-kabler kan spesifiseres for å bære 10 Mbps (megabit per sekund), 100 Mbps og 1000 Mbps (eller 1 Gigabit) over avstander opptil 100 meter (pluss en 10 meter hale i hver ende). Koaksialkabler kan spesifiseres for å bære 10 Mbps eller 100 Mbps over avstander opptil 500 meter. Noen internettleverandører kan få opptil 1000 Mbps eller 1 Gbps, selv om dette er uvanlig. Det er noen spesialiserte kabler som brukes i laboratorier som kjører opp til 10 Gbps.
Både tvunnet par og koaksialkabler kan brukes for Ethernet-tilkoblinger; tvunnet par ofte referert til som tynt Ethernet og coax referert til som tykt Ethernet. Den tynne Ethernet, ofte hentet som CAT5E eller CAT6-kabel, er det som vanligvis brukes til å koble datautstyr sammen i disse dager, og du vil sannsynligvis ha noe koblet til PC-en din som kobler det til internett. Tykk Ethernet brukes vanligvis til ryggradskabler i bygninger.
Ovenstående forholder seg til det som omtales som basebåndkommunikasjon, dvs. det er ingen modulasjon. Hvis modulasjon brukes, hvor dataene er overlagret på toppen av en modulasjonsfrekvens, kan mye større datakapasitet overføres. Og med spesielt kodeutstyr i hver ende kan dette økes ytterligere. Du vil oppleve dette hver gang du ser et program på TV-en. I Storbritannia er det 69 mulige UHF-kanaler (eller det var det inntil noen av dem ble solgt for mobiltelefonbruk), og hver enkelt kan ha opptil 20 digitale TV-stasjoner. Og alt dette kommer fra TV-antennen og ned til TV-en, slik at tuneren kan sortere ut og vise stasjonen du har valgt. Bare tenk på hvor mye data det er. Dette er mulig fordi bildet er kodet og komprimert ved overføringsenden og deretter dekodet i TV-enden. Så den ydmyke koaksialkabelen som går fra antennen til TV-en din, bærer store mengder informasjon eller data, selv om du bare har tilgang til en liten del av den til enhver tid.
